Dèt er frivilligheten
 

08.08.2018

"Vi kan faktisk ikke gjøre noe som får Gud til å elske oss mer eller elske oss mindre."

 

2 Mos 35, 24-29
Alle som ville gi en offergave av sølv eller bronse, kom med gaven til Herren, og alle som hadde akasietre, kom med det til byggearbeidet. Hver kvinne som hadde visdom i hjertet til å spinne, kom med det hun hadde spunnet i purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt garn og fint lin. Og alle kvinner som kjente seg drevet og hadde visdom til det, spant garn av geitehår. Lederne kom med onyks-steiner og andre steiner til å sette på efod-drakten og bryststykket, og krydret balsam og olje til lampene, til salvingsoljen og den velluktende røkelsen. Hver mann og kvinne som ga av et villig hjerte, kom fram for å bidra til det arbeidet som Herren gjennom Moses hadde befalt dem å gjøre. Slik bar israelittene fram en frivillig offergave til Herren. 

 

Ordet i dag er frivillighet

Av: Sunniva Gylver, Sokneprest i Fagerborg kirke og stipendiat på Menighetsfakultetet.
Artikkel fra Vår Land, tirsdag 7. august 2018

Mitt mødreland er Norge, mitt fedreland er Danmark. Sist jeg var i København, fant jeg er nytt verb: Å kirke. Ungdommene på Nørrebro brukte det: Skal vi kirke litt i dag?

Jeg liker det. Kirke som et verb. Kirke som handling, som noe vi gjør, ikke bare noe vi er. Som god lutheraner kan jeg jo så ile til og si at det handler ikke om gjerningskristendom; at vi frelses gjennom gode gjerninger. Frelsen står Gud for, og vi kan verken gjøre oss fortjent til den eller til Guds kjærlighet. Vi kan faktisk ikke gjøre noe som får Gud til å elske oss mer eller elske oss mindre. Men «en tro uten gjerninger er en død tro», sier Skriften. Hvis vi virkelig tar inn Guds kjærlighet til oss, så gjør det noe med oss. Da må vi bare gi den videre – i ord og handling. I en kveldsbønn med ungene, en gulvvask for naboen, en underskrift til Amnesty, et kompliment til kollegaen, en pengegave til diakonien, miljøvalg i hverdagen, frivillig innsats i lokal-menigheten. I et kjærtegn, et oppgjør, en lovsang, en grensesetting. Da kirker vi så det suser. Slik vi også kirker når vi samles og ber Gud om nåde i møte med egne svik, eller om hjelp når vi rammes av andres. Her starter all frivilligheten for meg.

I dagens tekst står det om hvordan alle bidro til bygging og utsmykning av Guds hus. Alle gjorde det tilsynelatende ut fra egne talenter, engasjement og ønsker. Frivilligheten er best når den er fri og villig – når vi opplever at vi drives ikke først og fremst av dårlig samvittighet eller tung pliktfølelse. Heller motivert av en kjærlighet og nåde vi selv har fått og gjerne vil gi videre, og av gleden over å bruke våre evner og gaver til gang for vår neste.

«Der dine talenter og verdens behov krysser hverandre, finner du ditt kall» sa visstnok Aristoteles. Vi har alle talenter, og verden lokalt og globalt er full av behov, så vi er alle kalt – til frivillighet. Som del av kirken er vi kalt til å være samlet og sendt. Samlet rundt ord og sakrament, samlet til samtale og bønn rundt tro og tvil, samlet til babysang, kirketacos, kor, seniorlunsj, julemesse. Og sendt – til hverandre, til naboen, til byen vår, til verden – med tro, håp og kjærlighet.

Å være kristen er noe vi er og gjør i fellesskap. Gud er et indre fellesskap i seg selv. Vi er skapt til fellesskap med hverandre og med Gud. Vi har fått alt av Gud, og utfordres på å dele med andre alt vi har fått. Paulus har gitt oss bildet av kroppen, hvor vi alle er ulike lemmer med ulike funksjoner og oppgaver, og hvor alle behøves for helheten. I nattverden får vi Jesus i magen, og blir del av fellesskapet i Kristi kropp. Jesus sier at det vi gjør – eller unnlater å gjøre – mot de mest utsatte og utstøtte blant oss, det gjør vi også mot Jesus selv.

Frivilligheten bæres av kjærlighetsbudet, som Jesus selv sier er det største bud: Elske Gud og vår neste som oss selv. Av hele vårt hjerte, all vår kraft og all vår forstand. Med hjerte og hode, hender og føtter. Dèt er frivilligheten.